Næringslivsforvaltning er en av to sentrale aktører i industrielle relasjoner. Industrielle relasjoner beskriver forholdet mellom ledelse (ofte toppledelse) og medarbeiderorganisasjoner (som fagforeninger).
Ledelse på toppnivå
Overordnet ledelse må kommunisere og forhandle med medarbeiderorganisasjoner for å unngå streik, lovpakker og protester. Dette styringsnivået samhandler med ansattes organisasjoner i stor skala, i motsetning til lavere nivåer av ledelse som for det meste bygger på menneskelige ressurser for å gjennomføre ansattes interaksjoner.
Lavnivåstyring
Lavnivå (eller lokal) ledelse samhandler med ansatte på individuell basis (ofte gjennom en human resources-avdeling). Alle nivåer av ledelse er involvert i industrielle relasjoner, men ledelsen på lavt nivå har lite eller ikke noe i store bildebeslutninger (ansattes kompensasjon og fordeler).
Ledelsens formål i industrielle relasjoner
I en industriell relasjonsforhandling representerer ledelsen selskapets interesse (og aksjonærer hvis aktuelt). Ledelsen må samarbeide med ansatte for å utvikle kompensasjonspakker og retningslinjer som er akseptable for begge parter.
Problemer for ledelse i industrielle relasjoner
Når forholdet mellom ledelse og ansatte surt, kan ledelsen bli tvunget til å utvikle en krisehåndteringsplan. Hvis en medarbeiderorganisasjon initierer en storstilt strejk eller protest, må ledelsen handle raskt (enten gi inn på ansattes krav eller finne en alternativ løsning) for å unngå forbrytende gevinststap.
Historie om ledelsens engasjement i industrielle relasjoner
Historisk er ledelsen avbildet som en fiende av ansatte og deres organisasjoner. Selv om denne stereotypen ikke er helt sant, fremhever media ofte ledelsen som den "dårlige fyren" av de to organisasjonene (fagforeningene blir vanligvis kastet som den lille fyrens helt). Denne negative medieoppmerksomheten (og historisk stereotype) kan føre til ekstremt skadelige PR, som til slutt kan kreve en hel bransje.
