Multinasjonale selskaper står overfor to motstridende krefter når de utformer strukturen i organisasjonen. De står overfor behovet for differensiering som gjør at de kan være spesialiserte og konkurransedyktige på deres lokale markeder. De står også overfor behovet for å integrere. De vedtatte strukturene må derfor finne en balanse mellom disse motstridende behovene og forblir også i strategisk tilrettelegging for at selskapet skal trives. Multinasjonale selskaper har derfor utviklet mange strukturelle permutasjoner som passer deres forretningsbehov.
Datterselskap
Å eie utenlandske datterselskaper er en av de mest grunnleggende strukturelle modellene til et multinasjonalt selskap. Datterselskapene er selvstendige enheter med egen virksomhet, økonomi og menneskelige ressursfunksjoner. Dermed er utenlandske datterselskaper autonome, slik at de kan reagere på lokale konkurransevilkår og utvikle lokalt responsive strategier.Den store ulempen med denne modellen er imidlertid desentraliseringen av strategiske beslutninger som gjør det vanskelig for en enhetlig tilnærming til å motvirke globale konkurranseangrep.
Produkt divisjon
Organisasjonsstruktur for det multinasjonale selskapet i dette tilfellet er utviklet på grunnlag av produktporteføljen. Hvert produkt har sin egen divisjon som er ansvarlig for produksjon, markedsføring, økonomi og den overordnede strategien til det aktuelle produktet globalt. Produktets organisasjonsstruktur gjør det multinasjonale selskapet til å utrydde produktdivisjoner som ikke lykkes. Den største ulempen med denne divisjonsstrukturen er mangelen på integrerte nettverk som kan øke duplisering av innsats over land.
Area Division
Organisasjonen som bruker denne modellen er igjen divisjon i naturen, og divisjonene er basert på det geografiske området. Hver geografisk region er ansvarlig for alle produktene som selges i regionen. Derfor er alle funksjonelle enheter for den aktuelle regionen, nemlig økonomi, drift og menneskelige ressurser, underlagt det geografiske områdets ansvar. Denne strukturen gjør det mulig for selskapet å vurdere de geografiske markedene som er mest lønnsomme. Kommunikasjonsproblemer, interne konflikter og duplisering av kostnader forblir imidlertid et problem.
Funksjonell struktur
Funksjoner som økonomi, drift, markedsføring og menneskelige ressurser bestemmer strukturen til det multinasjonale selskapet i denne modellen. For eksempel arbeider alt produksjonspersonell globalt for et selskap under parametrene satt av produksjonsavdelingen. Fordelen med å bruke denne strukturen er at det er større spesialisering innen avdelinger og mer standardiserte prosesser på tvers av det globale nettverket. Ulempene er mangelen på interavdelingskommunikasjon og nettverk som bidrar til større stivhet i organisasjonen.
Matrise Struktur
Matrix organisasjonsstruktur er en overlapping mellom funksjonelle og divisional strukturer. Strukturen er preget av to rapporteringsforhold hvor ansatte rapporterer til funksjonell leder og divisjonsleder. Arbeidsprosjekter innebærer tverrfunksjonelle lag fra flere funksjoner som økonomi, drift og markedsføring. Medlemmene av lagene skulle rapportere både til prosjektlederen og deres nærmeste veiledere innen økonomi, drift og markedsføring. Fordelen med denne strukturen er at det er mer kryssfunksjonell kommunikasjon som letter innovasjon. Beslutningen er også mer lokalisert. Men det kan mer forvirring og kraft spille på grunn av den doble kommandoen.
Transnasjonalt nettverk
Utviklingen av matriksstrukturen har ført til det transnasjonale nettverket. Hovedvekten er mer på horisontal kommunikasjon. Informasjon deles nå sentralt ved hjelp av ny teknologi som "ERP-systemer". Denne strukturen er fokusert på å etablere "kunnskapspooler" og informasjonsnettverk som tillater global integrasjon også lokal responsivitet.
