Utenlandske markeder tilbyr unike forretningsmuligheter for land. Hvert land presenterer også spesielle utfordringer for utenlandske bedrifter som prøver å gå inn i disse markedene. Bedrifter kan velge å gå inn i utenlandske markeder enten gjennom en egenkapitalmodus, som kan involvere joint ventures eller direkte investeringer, eller en ikke-equity-modus, for eksempel lisensiering og eksport. Selskapets struktur, det utenlandske markedets natur og regelverket i mållandet er alle faktorer for å bestemme hvilke moduser som vil være tilgjengelige.
Fordeler ved inntjeningsverdier
Egenkapitalmåten for inntreden i et utenlandsk marked inkluderer både direkte investeringer i anlegg i utlandet, samt joint ventures med selskaper i samme bransje med en base i målmarkedet. Direkte investeringer gir investeringsselskapet mer direkte kontroll over operasjonene, mens et joint venture gjør det mulig for investeringsselskapet å utnytte sin bosatt partneres kjennskap til regjeringsforskrifter, næringsliv og forbrukermarkedsføring.
Ulempene ved aksjeinngangsmåter
En av de største ulempene ved egenkapitalinngangene er det høyere investeringsnivået som kreves fra investeringsselskapet. Investeringen krever ikke bare monetære ressurser, men også tid med å etablere relasjoner med enten direkte investeringspartnere eller joint venture-partnere i målmarkedet. Direkte investeringer kan utsette investeringsselskapene for høy risiko dersom målmarkedet blir ustabilt. Selskaper engasjert i joint ventures må ofte gi kontroll over operasjoner til sine lokale partnere.
Fordeler ved ikke-likestillingsmoduser
Ikke-egenkapitalmåter for oppføring tillater investorer å gå inn i utenlandske markeder med minimal investering og redusert risiko. Bedrifter kan bruke ikke-egenkapitalmoduser til å gå inn i disse markedene mye raskere enn med egenkapitalmodi, ettersom prosesser som eksport og lisensiering er mye raskere enn å finne direkte investeringsmuligheter eller utarbeide joint venture-partnerskapsaftaler. Lisensiering gir også selskaper en høyere avkastning på sine investeringer og reduserer antall handelshindringer og regler som lisensinnehaveren må overvinne.
Ulempene ved ikke-likestillingsmoduser
Den mest merkbare ulempen ved ikke-egenkapitalinngangsmåter inkluderer målmarkedsvisningen til investeringsselskapet som outsider. Forbrukere og forretningspartnere kan være mer hesitant å håndtere et selskap som ikke er villig til å investere penger, tid og krefter for å etablere en fysisk tilstedeværelse i det markedet. Eksportører kan også stå overfor høye transportkostnader og eksportavgifter fra kilde nasjonen. I tillegg skal rettighetshaverne håndtere manglende kontroll over produktet og begrensningene i henhold til lisensavtalen.
