Den klassiske eller strukturelle teorien om offentlig forvaltning innrømmer normalt ikke flere teorier, men satser rundt et komplekst sett med variabler, ideer og konsepter som styrer offentlig forvaltning, eller statsbyråkrati. Selv om det er mange klassiske forfattere som Luther Gulick, Henri Fayol eller Lyndall Urwick, hvorav de fleste skriver i begynnelsen av det 20. århundre, er det flere viktige temaer knyttet til den klassiske teorien.
Spesialisering og kommando
Klassisk administrasjonsteori senterer arbeidsdeling. Denne teoretiske tilnærmingen definerer "modernitet" som den økende spesialiseringen av arbeidskraft. Dette betyr at et sentralt byråkrati må eksistere som holder disse funksjonene koordinert og forbundet gjennom en upersonlig kommandokjede. Derfor legger vekten i denne tilnærmingen seg på både desentralisering av funksjoner og spesialiteter, og sentralisering av administrativ kommando for å holde funksjonene i fellesskap.
Enhet
All klassisk teori i dette feltet understreker kommandos enkelthet. Dette betyr at organisasjonens struktur må utvikle stigende myndighetsnivåer. Hvert nivå tar over det, og overfører til det som er under. Derfor dreier systemet seg om nivåer, rasjonalitet og kommando. Det er et system som i alle dets manifestasjoner er hierarkisk. I tillegg innebærer dette også en stor grad av disiplin. Det er også et radikalt upersonlig system, fordi det er organisasjonen og kontorer som gjør det opp den saken, ikke individene. Personer i denne teorien er organisasjonens funksjonærer.
Effektivitet
Klassisk teori understreker effektiviteten i organisasjonsarbeid. Kommandostrukturen er utformet for å manifestere både de overordnede målene for organisasjonen, samt de spesifikke formålene med de funksjonelle enhetene. Selv om det klassiske systemet vektlegger strukturen over alt, er det grunnleggende problemet effektivitet i kommunikasjon. Dette krever visse ting å være på plass: En streng definisjon av plikter og mål, kontroll over alle arbeidsfunksjoner og en rasjonell forbindelse mellom en funksjonell enhet og en annen. Uten disse grunnleggende kan ingen organisasjon fungere effektivt, i henhold til det klassiske argumentet.
atomisme
Mer abstrakt, understreker den klassiske teorien det faktum at individer ikke har noen sammenheng med hverandre. Denne antakelsen kalles ofte «sosial atomisme». Enkeltpersoner er naturlig isolert fra hverandre, og derfor kan organisasjonen, gjennom sin kommandokjede og oppdragssensor, forene enkeltpersoner til en enkelt, effektiv og rasjonell arbeidsenhet. Videre antas det at individer er lat, egoistisk og uinteressert i noe sosialt godt utover seg selv, og derfor kan organisasjonsenhet og disiplin aldri bli avslappet. Det er en uheldig nødvendighet.
