Sekventiell produktutvikling er en metode for produktdesign og utvikling der hvert trinn i prosessen fører til det neste uten overlapping. Det er også kjent som en "foss" eller "over veggen" -metoden, fordi på slutten av hvert trinn blir designet metaforisk kastet over veggen eller nedover en foss til neste designgruppe i prosessen som vil adressere deres spesielle aspekt av produktets design. Fordelen ved denne metoden er at den forbedrer lederkontrollen, men metoden har sine ulemper, og mange produsenter har anerkjent fordelene ved en mer responsiv, smidig produktutviklingsmodell.
Produkttid til marked
Tids-til-markedet er en stor ulempe for sekvensiell produktutviklingsmetodikk fordi hvert trinn i sekvensen må fullføres før prosessen kan bevege seg fremover. Dette spilder tid når enkelte elementer kan utformes samtidig. Alternativt grupperer samtidig teknikkmetoden store designelementer for maksimal overlapping av aktiviteter slik at ulike lag kan fungere samtidig på flere problemer.
Mangel på Client Collaboration
Sekventiell produktutvikling tillater ikke kunde- eller sluttbruker samarbeid. Produktdesignere og utviklere konsulterer kun klienten gjennom en rekke intervjuer, og fortsetter deretter gjennom sekvensiell prosess med en type tunnelvisjon. Dette resulterer ofte i klientens misnøye og frustrasjon. Den felles applikasjonsutviklingsmetoden, utviklet av Chuck Morris og Tony Crawford fra IBM i slutten av 1970-tallet, løste dette problemet ved å starte designprosessen med en rekke samarbeidende workshops kalt JAD-sesjoner hvor designere og klienter jobber sammen om produktdesign i et samarbeid prosess.
Stiv designprosess
Sekventielle modeller har en stivhet i samlebånd som har en tendens til å kvele designkreativitet ved å begrense inngangen til de forskjellige designgruppene til deres spesielle stadium i utviklingssekvensen. Rapid Application Development-modeller ble utviklet for å utvikle produkter raskere i konseptet, ved å bruke fokusgrupper og workshops for å gjøre forbedringer til prototyper tidligere i utviklingsprosessen.
Manglende fleksibilitet
Fleksibilitet er sterkt begrenset i sekventiell produktutvikling fordi den er begrenset til sin lineære organisasjon. Fleksibilitet i utviklingsprosessen gjør det mulig for designere å tilpasse seg markedet under utviklingsprosessen. Synkroniserings- og stabiliseringsmetoden, utviklet av David Yoffie fra Harvard University og Michael Cusumano fra MIT, adresserte fleksibilitetsproblemet ved å la ulike lag arbeide parallelt med ulike aspekter av produktdesign mens de ofte synkroniserer sitt arbeid gjennom utviklingsprosessen.
Å håndtere kompleksitet
Sekventielle metoder for produktutvikling kan være ineffektive når det gjelder komplekse designproblemer. Produktet beveger seg fra en designgruppe til den neste til sluttstadiet når en prototype er utviklet. Men med komplekse design er det ofte mange prototyper som kreves fordi prototyper må testes og evalueres av flere designgrupper. Spiralmodellen ble utformet for å løse dette problemet. Den bruker en fire ganger prosess: Vurder styrken og svakheten til en prototype; definere krav til den andre prototypen; finjustere den andre prototypen og til slutt bygge og teste den raffinerte prototypen. Dette gjør at komplekse designproblemer kan tas opp som en helhet.
