Bedrifter og enkeltpersoner drar nytte når det er sterk økonomisk vekst, lav arbeidsledighet og en beskjeden inflasjonsrate. Før den store depresjonen på 1930-tallet trodde økonomiske tenkere at disse målene var best oppnådd da regjeringene ikke blandet seg i økonomien. De økonomiske vanskelighetene i 1930-årene førte til en dyp endring i denne oppfatningen, og i dag spiller regjeringen en sentral rolle i å fremme økonomisk stabilitet og vekst. Finanspolitikken er det generelle begrepet for noen av de viktigste strategiene som brukes av politimenn for å fremme bærekraftig økonomisk vekst.
Finanspolitikkens instrumenter
Det er to grunnleggende deler av finanspolitikken: statlige utgifter og skattesatser. Finanspolitikken varierer som følge av endrede økonomiske indikatorer. Generelt benyttes en ekspansiv tilnærming når økonomien senker eller går ned i en lavkonjunktur og arbeidsledigheten stiger. Under disse forholdene forsøker politimenn å stimulere økonomisk aktivitet ved å øke utgifter, skjære skatt eller ved å gjøre begge deler. Disse strategiene legger mer penger i hendene til forbrukere og bedrifter.
Men økonomien kan bli "overopphetet", så å si. Når det er høy sysselsetting og sterk forbrukernes etterspørsel, har prisene en tendens til å stige, og inflasjonen kan hoppe. Når dette skjer, kan beslutningstakere reversere ekspansiv finanspolitikk og begrense utgifter eller heve skatt. Målet er å oppnå en balanse som fremmer bærekraftig økonomisk vekst og et sterkt arbeidsmarked uten overdreven inflasjon eller store underskudd.
Offentlig forvaltning som finanspolitikk
Et av verktøyene som brukes i finanspolitikken er utgifter som er utformet for å stimulere økonomien. Dette oppnås ofte gjennom offentlig finansiering av nyttige prosjekter som forbedringer i infrastruktur. Anta at beslutningstakere bestemmer seg for å finansiere et større veibyggeprosjekt. Byggfirmaer får kontrakter og ansetter arbeidstakere. Arbeiderne bruker sin lønn, og dermed øker forbrukernes etterspørsel og stimulerer andre virksomheter. Utgifter til tiltak har ofte vært effektive for å stimulere økonomisk vekst, men de kan ha en langsiktig ulempe. For mye forbrukers etterspørsel kan øke inflasjonen. I tillegg kan regjeringen skape underskudd ved å låne pengene de bruker, og legger til offentlig gjeld i prosessen.
Skattelettelser som finanspolitikk
Politikere elsker å love skattedrag og kan ha en god grunn til å gjøre det. Et skattelett kan gi mer penger til folks lommer. Resultatet er økt forbrukernes etterspørsel som stimulerer økonomisk aktivitet. Skattelettelser til næringslivet, som de som er angitt i lov om skattesaker og arbeidsplasser i 2017, lar bedrifter beholde mer profitt. Ideen her er å stimulere bedrifter til å investere og ansette flere arbeidstakere. Som med utgifter, er det en potensiell ulempe. Når regjeringen reduserer skatt, reduserer den også inntekter. Dette kan føre til underskudd som til slutt skal kompenseres av skatteforhøyelser dersom økonomisk vekst ikke genererer nok nye skatteinntekter.
Rollen av pengepolitikken
Finanspolitikkens virkemidler er ikke de eneste verktøyene som beslutningstakere bruker for å fremme sunne økonomiske forhold. Pengepolitikken spiller også en nøkkelrolle. I USA utføres finanspolitikken av regjeringens ledende og lovgivende grener. Et uavhengig regjeringsorgan, Federal Reserve Board, fastsetter pengepolitikken. I hovedsak er ideen å påvirke pengemengden og å fremme økonomisk vekst og forvalte inflasjonen ved å håndtere pengemengden.
Fed, som det ofte kalles, gjør dette på tre måter. De kan kjøpe og selge statsgjeld, og dermed legge til eller redusere pengemengden. En økning i mengden penger i omløp stimulerer økonomien. En reduksjon bidrar til å redusere inflasjonen. Fed kan også øke eller senke mengden reserver som bankene må ha for hånden. Dette påvirker hvor mye penger bankene har tilgjengelig til å låne ut. Endelig kan Fed øke eller senke den føderale diskonteringsrenten. Store banker følger etter. Ved å heve eller senke renten, kan Federal Reserve Board påvirke kostnadene ved privat lån og dermed hvor mye enkeltpersoner og bedrifter kan låne og bruke.
